Ole Finnbåtens dramatiske flukt til Sverige i mars 1942.
Nedskrevet av Finn Åberg
Den første som rømte til Sverige inne på skogen, var Ole Finnbråten. Dette skjedde i mars 1942. Det var en dramatisk begivenhet, som blir fortalt slik Ole gjorde til meg.
Ole hadde flere børser gjemt i huset, og han var sikker på at det ble angitt til folk fra hirden som lå innkvartert som vakt i 2. egt. i Malmtorpet. En dag mens de spiste middag i Finnbråten, kom tre hirdmenn inn og gav seg til å ransake huset. De fant ei hagle og ei salongrifle, og en del andre småting som de samlet sammen på divanen i kammerset. En av hirdmennene satt der på ei kiste med ryggen mot østvinduet, fornøyd med slik en fangst. Han satt og klikket med salongrifla mot gulvet og spurte: ”Hva har du brukt denne til, da?” ”Den har jeg brukt til griseslakting.” svarte Ole. ”Ja den er nok fin til det, men du har vel patroner til den også?” Ja Ole mente de var i sturommet, og han gikk dit, men kom tilbake uten å ha funnet noen. Da fikk han se patronesken lå på divanen, men dekket til den mens han lot som han lette. ”Nei, den er itte her heller, je får se bedre etter i stua.”
Flukten.
Kommet inn i stua gløttet han på ytterdøra, og da ser han en av de andre hirdmennene forsvinne rundt hjørnet, på veg til stigen opp til loftet på nordsida av huset. Der hadde Ole blant annet en Krager gjemt og et sildspann fult av blyspisspatroner. Ole gikk ut og drog døra stille igjen etter seg, så satte han i fult firsprang sørover jordet.
Fra huset til skogkanten var det 200-300 meter åpent jorde, og Ole bykset av gårde i kjempehopp og han syntes han hørte kulene hvine forbi seg. Men han kom velberget ned i gutua på stien til Strandsetra. Her gjorde han som haren: Tok et kjempehopp til siden og dro oppover i lia. Her la han seg til å hvile på en liten ås.
Sinte hirdmenn.
I mellomtida satt hirdmannen i kammerset og ventet på Ole, men da han ikke viste seg, gikk han inn i stua, men der var det tomt. ”Er det noen kjeller her?” ropte han til Karelius, far til Ole. Jo da, det var en kjellerlem i stua, og Karelius dro til side filleryene og åpnet lemmen, og kjelleren ble grundig undersøkt.
Etter hvert fant de sporene i snøen og satte etter i full fart. De dro like til Strandsetra og spurte seg for, og en av dem dro videre nedover til Larsmovangen. Der drev jeg og Egil og lekte ved bekken, da hirdmannen kom løpende i lange kliv og spurte om vi hadde sett Ole. ”Nei jeg trur itte det,” svarte jeg fryktsomt. ”Tror!” skrek han i fult raseri, ”her må du vite!” Så dro han opp til Haugli, der var mor alene hjemme, men hun hadde heller ikke sett noen. ”Men hva faen har du sett da?” skrek han og satte på dør igjen. Nede på veien traff en mann og sa til ham: ”Ser du noe til Ole Finnbråten, så slå han ned!”
Da Ole hadde hvilt en stund, så han to av forfølgerne hadde funnet sporet hans, så bar det i vei igjen. Heldigvis var det tømmerhogging og kjøring nord for Svenskemyra, og der forsvant sporene i alt tråkket. Ole kom på tømmervegen og kom til Skullerudsetra. Der satt han en utenfor skigarden stund og fikk øye på hirdmennene. De bar med seg de to børsene de hadde funnet, og tok veien nedover Vikaberget. Ole fulgte etter i skogen, og han så at de gikk inn i Vika og at de kom ut og dro av gårde med Albert. Han satt lenge inne, mistenkt for å ha våpen ulovlig. Det hadde han også, men børsa lå gjemt mellom to vegger i låven.
I dekning.
Utpå kvelden dro Ole videre til Gammelvangen der Karl, broren hans, bodde. Her oppholdt han seg i to dager. Om dagen satt han langt til skogs og hadde bål av kostved å varme seg på.
En kveld var han med Ester, kona til Karl, til Skullerudsetra. Ester gikk til Finnbråten og fikk med seg klær og noen småsaker til Ole for nå var Sverige eneste utvegen. Etter to gikk turen til Bjørndalen der han satt inne i kammerset noen timer. Noen ungdommer kom på besøk, og Ole hørte de satt og snakket om han på kjøkkenet, og lurte på hvor han hadde tatt veien.
Om kvelden dro Ole og Martin Bjørndalen av gårde på ski, og nå gikk turen østover Varaldskogen. Det ble en slitsom tur, de gikk utenom alle hus på Varaldskogen. Men til slutt nådde de grensen, og Martin hadde fulgt med til Kissalamp. Derfra fulgte Hjalmar Kissalamp ham til Karttorpet der Ole hadde slekt. Etter å ha hvilt seg ut der, ble det en telefon til myndighetene i Torsby. Det var begynnelsen på tre år i landflyktighet.
Ole hadde en viss kontakt med familien fra Sverige. Han sendte brev til Karttorpet, og ved Ole Rønningens hjelp kom de over grensen til Norge.
Flaue hirdmenn.
For hirdfolkene var dette selvfølgelig en forsmedlig affære. De meldte fra om det som hadde hendt ved en telefonsamtale som ble overhørt. De unnskyldte seg med at de ikke kunne tro at Ole ville finne på å rømme, for han hadde sett så ordentlig og troskyldig ut.
De var også i Finnbråten etterpå og snakket med Karelius. Det var ikke noe farlig for Ole å melde seg, for de skulle bare skrive ut en rapport om det som hadde skjedd. Geværene og ammunisjonen på loftet ble ikke funnet. En stund senere var Karl der og tok sakene med, og han laget en kasse der utstyret ble lagt ned med havreagner omkring for å beskytte mot fuktighet. Kassa ble så gravd ned i en stor maurtue på Storøya i Nordre Hersjøen. Der lå den trygt under hele krigen.
Kilde: Krigsminner fra Austmarka 1940-45