Erna Brunsell og slaget ved Rustad 17. april 1940.
Innledning: Sitat fra boka "1940 Fra kampene i Norge" Ernst G. Mortens forlag Oslo 1960



"På Flisa hadde major Rød den 16. april organisert medtatte og opprevne småavdelinger av Norske soldater i faste avdelinger. Disse var: Kompaniene Rustad (90 mann) og Vangerud (120 mann) og resten 40 mann under fenrik Johannesen. Det var også en del svenske og finske frivillige i avdelingene.
Med disse troppene dro major Rød sørover for å møte tyske oberst Fischer og hans styrke på 2000 mann. På vestsiden ab Glomma marsjerte kompaniet Rustad og fenrik Johannesens avdelinger, mens Vangerud gikk fram på østre. Vangerud kompani dro forbi Roverud stasjon til fots og kom frem til Rustad fem km fra Kongsvinger.
Mens Vangerud er inne på nordre Rustad og ringer for å bringe på det rene hvor langt tyskerne hadde kommet, stormer ordonnansen og roper: TYSKERNE KOMMER!
Kompaniene hadde gått i hvilestilling på begge sider av veien nord for Amalie Rustads hus. Klokka var 07.55. Nå begynte en kamp som vel var en av de villeste og blodigste under forsvarskampen i 1940"
I fjøset hos Emil Rustad holdt 21-årige Erna Borghaugen på med mjølkinga. Hun hadde som vanlig begynt litt før klokka 7 og var ferdig med noen kuer. Mens hun sitter der og drar i spenene og godsnakker med Dagros, dukker det opp noen grønnkledde bevæpnede soldater med hjelm på hodet.

 

Fra et kassettintervju ved Oddvar Jakobsen:

Je satt og mjølket kuene, og så kom det fult med militære inn der, og det var tyskere. De forlangte å få mjølk, men de gikk rundt mæ med grisunger på armen. De hadde kommet til en del grisunger om natta, og tyskera syns sikkert det var moro med dom. Jeg måtte mjølke og ha mjølka rett i flaskene som tyskera kom med. Dom ville itte ha mjølk som sto i spann ute. De var inne kanskje en halv timers tid.
Så smalt det ute! Da vart fjøset heilt reint for tyskere. Je så dom sprang oppover jordet og rundt nordover da. Je fortsatte å mjølke, for jeg visste itte at det var noen krig da og ikke hadde jeg noe greie på det heller. Da je gikk inn att, smalt det fra alle kanter, og kulene råkte buveggen mange stann. Jeg var ittnå redd, for jeg kunne ikke tenke mæ at det var noen krig. Da jeg kom inn, så var det ikke lenge før det kom fullt med folk inn der og forlangte både det ene og andre. Jeg forsto itte å dom sa, så det var full tyskere.
Det gikk til 8-9 tida, så begynte det å brenne i det eine huset etter det andre lenger oppover. Biler og andre motorkjøretøyer dro lengre opp forbi huset. Sølve trefningen var ved midtre Rustad, og ved Grøndal tenker jeg det begynte. Vi sto bare i glaset og så på at husa brann. Så så vi dom sprang langs med jernbanelinja, og det var full norsker, kan jeg tenke mæ.
Litt ut på morran kom den første norske som je skjønte var skadd. Han kom fra jernbanelinja og over jordet inn hos’n Emil da. Dein var skøri opp i ryggen, og dein vart var borte etterpå så jeg veit itte om han strauk med eller om det var noen andre som kom og tok’n. Det såg ut som det var skøri nedover hele ryggen for jakka og alt flekte tur.
Og så kom det noen som je trur hadde svensker med seg, for de spørte etter tvål. Den tiden viste je itte å tvål var, så dom vart nesten sinte for je itte kunne finne det åt dom. Å så sto dom ved vasken hos’n Emil ved sia av en stor avskjæring. Vi måtte finne fram både filler og alt som dom skulle ha. Så kom det biler og følk, og de bar inn den eine etter den andre. Je kan ikke si å mange det var, men det lå fult på gølva i begge stuene. Deriblant var den ein som var temmelig blaut og frøsin. Dein var i dårlig mumør, og dein vart liggende i første stua. Dein hadde et stort sår i brøstet, så da fant jeg fleire filler vi hadde å la over såret. Vi skiftet på beina på’n og ga’n noe å drekke. Dein vart liggende lenge og fortalte at han var fra Kongsvinger og heite Kristiansen.
Og så var ein tell som lå i stua der, og han var veldig dårlig. Han var vist fra Bergen, og dein hette også Kristiansen. Han hadde en sækk me sæ som han var forferdelig redd for, dein måtte stå ved hue hass heile tia. Fraus gjorde dom alle, og de som var tørste, fikk drekke.
Så var det langt ut på eftan da, og da kom dom fra Helgeby og kjørte de norske sårede oppover dit. Je veit itte om det var tyskere der, men det vart sakt det. Det var i alle fall mange sårede der inne.
På spørsmål om hun hadde vært på selve slagfeltet, svarer hun: "Je var itte der før søndagen etter og tittet, og da såg je de kuene som lå med banda rundt hærsen i branntomtene. Elles såg jeg bilen til Petrine Nilsen som hadde vært full med tyskere da de norske skaut på den. Den var full tå kulehull. Je så mye blod i vegen og på snøflekkene på jordene".
Tysker’a gravla noa tå sine falne i hjørnet tå garden hans Emil, der som garteriet ligger nå. De sa det var seks soldater som lå der. Vi sto å tittet på da dom vart gravlagt. De var inntullet i brune kleder og kaset nedi som pinner. Og det var vel en prest som sang litt der, og så var det ittnå meir tå det. Til slutt satte de en hjelm på toppen av korset.

( Som nysgjerrig smågutt på den tia, syklet jeg en dag fra Kongsvinger for å se på grava. Et kulehull i midt i panna på hjelmen, viste at skuddet satt der det skulle. Oddvar Jakobsen)
Jeg nevnte dette for Erna, og de som hadde vært ved grava sammen med henne, hadde kommentert kulehullene på følgende vis "Den hadde da treft rektig".
Erna beretter videre at det ikke gikk mange dagene før likene ble gravd opp og kjørt bort.
Av andre hendelser forteller hun om tre lotter som var innom hos Emil dagen før og satte igjen en koffert som de hentet seinere. Videre hadde en hest blitt skadeskutt under trefningen og dyrlegen ble sendt bud på. Hesten måtte avlives. Familien Grøndahl som mistet husa som ble antent, ble arrestert og ført bort av tyskerne.
Kristiansen fra Kongsvinger ble transportert til Helgeby som tjente som lasarett. Han greide seg og, og noen år seinere fikk Erna et fat fra ham med innskriften: TIL ERNA. Takk for at du reddet livet mitt den 17. april 1940. Hjertelig hilsen Reidar. Han hadde etter flere år funnet ut hvem den 21-årige jenta var for ei.
Erna sier sjøl om hendelsen: "Han meinte je reddet livet hass. Je gjorde bære min plikt med det je putte filler nedi såret i brystet og fekk stoppet blødningen. De var et stygt sår. Je sætte på’n tørre strømper og breidde ned’n det jeg kunne."
På spørsmålet om hun var redd, svarer hun: "Nei, je visste jo at krig var farlig, men det hadde enda itte ått gått opp før mæ at det kunne skje. Je var ung og tenkte ite på slikt. Etterpå vart je litt skjelven".

 

I 1984 intervjuer Torbjørn Tjernsberg Reidar Kristiansen og Erna Brunsll i forbindelse med slaget ved Rustad. Intervjuet kom i Glåmdalen og blir tatt med i denne boka for å bringe Kristiansens versjon av hendelsen.
Torbjørn Tjernsbergs intervju med Erna Brunsell og Reidar Kristiansen i Glåmdalen 1984. Han innleder med et rørende møte mellom to som deltok i kampen på Rustad 17. april 1940.
Jeg lurer på om Reidar Kristiansen fra Kongsvinger lever! Det skulle vært interessant å treffe ham igjen, sa Erna Bunsell på Austmarka. Hun er 65 år og opplevde trefningen på Rustad 17. april 1940 fra en annen vinkel enn soldatene. Hun var tjeneste jente hos Emil Rustad, der Skarstad gartneri ligger nå. Dit kom tyskerne tidlig, og dit kom senere rundt 40 sårede soldater, nordmenn og tyskere. Erna hjalp dem alle så godt hun kunne og forundrer seg den dag i dag over at hun ikke var mer redd enn hun var.
Jeg hadde fått en prat med fru Brunsell om dette, og jeg visste at Reidar Werner Kristiansen lever og bor i Brandval. Jeg inviterte fruen dit, og det ble et gjensyn mellom de to som jeg aldri vil glemme. De var alvorlige begge to. Det viste seg at de begge mintes de uhyggelige detaljene fra den gangen meget godt.

Du skiftet strømper på meg.

 

Jeg husker at du skiftet strømper på meg, sa Kristiansen. Jeg hadde blitt alvorlig såret og hadde blitt liggende utenfor Julie Jammerdals hus som var blitt tent på av tyskerne. En av de norske soldatene, som jeg hadde hjulpet inn i huset, brant inne. Tyskerne tok meg ut før de tente på. En av dem skjøt meg i ryggen. Kula gikk tvers igjennom, like over hjertet, og jeg ble kastet fire meter bortover. Jeg ble liggende i snøen som smeltet av varmen fra brannen, og jeg ble selvfølgelig gjennomvåt.
Etter en tid ble Kristiansen tatt hånd om av tyske sanitets soldater som ga ham en dram, og kjørte han til Emil Rustads hus. Der ble han lagt i en sofa, og Erna Borghagen, som fru Brunsell het den gangen, måtte ta seg av ham og bortimot 40 andre sårede så godt hun kunne.
Jeg husker at jeg skiftet strømper på deg, og at jeg presset et rent håndklede inn i det bløende såret du hadde i brystet, forteller Erna. Du lå ubevegelig på ryggen, og du la merke til et hjørneskap som sto der. Det skapet har far min snekret, sa du.
Fru Brunsell var 21 år gammel og var forlovet med Rolf Brunsell, som hun senere ble gift med. De to har et pent hjem på Austmarka der jeg besøkte dem. Fru Brunsell var oppinnelig fra Hof.
Det var bare gårdens eier, Emil Rustad, og jeg son var til stede da tyskerne kom idlig på morgenen, forteller hun. Vi hadde sovet lite, for ei purke hadde fått grisunger om natta. Jeg holt på å mjølke da tyskerne kom. De forlangte mjølk, og jeg pekte på noen 50 liters spann sto der fulle. Men nei, de ville ha mjølk rett fra bøtta jeg mjølket i, og det fikk de. Kanskje de var redd for at vi hadde blandet noe farlig i mjølka i spannene – hva vet jeg?
De andre på gården hadde forlatt oss, men jeg synes jeg ikke kunne gå fra dyra i fjøset og stellet slik uten videre, minnes fru Brunsell. Vi var ikke klar over at tyskerne var så nær. Kvelden før kom Kulblik fra Finnskogen sammen med datteren Liv og to av Thygesenjentene for å gjøre en innsats i krigen. De hadde dratt videre da tyskerne kom.
 
Var ikke redd.
Merkelig nok var jeg ikke redd. Det skjedde så mye og så fort at jeg vel ikke fikk tid til å tenke meg om. Da jeg gikk over gårdsplassen utpå morgenen, hadde kampen begynt 200 – 300 meter lenger nord, og jeg hørte kulene pep forbi. Noen smalt inn i veggene, andre i en stolpe som sto nær tunet. Så begynte sårede å komme inn, og jeg fikk hendene fulle. Jeg ga dem saft og mjølk og den maten jeg var i stand til å lage til. Tyskerne begynte å flytte sine egne sårede utpå dagen. De la en skinnfrakk som tilhørte Emil Rustad over en av de sårede. Jeg synes det var for ille at de skulle ta den, og jeg ville hente den tilbake. Da fikk jeg en dytt så jeg falt og slo ut en tann. Jeg hadde vel skyld i at jeg mistet den, og kan ikke klage på tyskerne. De oppførte seg korrekt mot oss.
 
Kjente hat.
Fru Bunsell er klar å dette punktet. Likevel minnes hun at hun kjente at den dagen – kanskje ikke så mye overfor tyskerne som overfor tre-fire norske som var med tyskerne og hjalp dem. – Jeg ville ringe en av naboene utpå dagen for å høre hvordan det sto til. En av de norske tok bryskt fra meg telefonen, trakk ut kontakten og gikk ut med apparatet. Han ville hindre at jeg varslet noen. De norske som var med tyskerne oppi stabburet og pekte og forklarte. Det gjorde vont å se at norske var med å hjalp fienden mot våre egnene soldater, sier fru Brunsell.
 
Tysk soldatgrav.
Tyskerne begravde noen av sine falne på Emil Rustads gård. Nordmenn fra nabolaget ble kommandert til å grave, og tyskerne fikk i stand en liten høytidlighet ved graven. Der måtte både Emil og Erna og andre i nabolaget delta, minnes hun. Men det var ikke bare folk kampen gikk ut over. 11 gårder og hus ble brent ned, og mange dyr strøk med. En hest hadde klart å komme seg ut på Alfred Rustads gård. Den hadde fått skader, bl.a. hadde den flere skuddsår. Om kvelden fikk Rustad hentet dyrlege Hanestad som beordret hesten avlivet.
Helgeby

Dagen etterpå ble de sårede norske fraktet til Helgeby. Kristiansen forteller at dr. Bull tok seg av dem der, sammen med sykepleiere som hadde kommet til, bl.a. Åse og Randi Herud og et par sykepleiersker som hadde gått på sine ben helt fra Oslo. Senere kom Kristiansen til sykehus på Skarnes. Overlege Grøn sa det var et under at jeg hadde overlevet, forteller Kristiansen. – En årsak var at Erna her tok seg så godt av meg. Det kan tenkes at hun reddet liver mitt, sier han og er glad for at han endelig for tatt henne i hånden og takket henne for det hun gjorde for 44 år siden.
- Jeg undres fremdeles over at jeg ikke ble mer redd enn det jeg var den gangen, sier hun. – Sent på kvelden famlet jeg meg fram i det mørkelagte huset, strømmen var borte og fant fram til rommet mitt i annen etasje. Jeg måtte gå mellom sårede og døende soldater. Likevel sovnet jeg som en stein.
 
Artikkelen er hentet fra boka "Krigsminer fra Austmarka 1940-1945", utgitt av Austmarka Historielag.